Lunsj på trappa
I dag nøt jeg lunsjen og en kopp kaffe på trappa. Det var nydelig sol og en del vind. Jeg satt i dunjakke og bare kjente hvordan solen varmet i ansiktet, samtidig som jeg var godt beskyttet for vinden. Et løvblad lagde skrapelyder på asfalten, jeg sitter å ser hvordan det fyker litt frem og tilbake, litt den ene retningen, så den andre, litt i sirkler for så å raskt blåse tilbake der det kom fra. Men så dukket det opp igjen, litt forsiktig denne gangen, kom inn med skrapelyden sin. Plutselig så virvlet den opp i lufta og lagde en dans foran meg. Som om den endelig gjorde det den hadde hatt lyst til så lenge.
Vær fri og i dans!
Jeg sammenliknet det med den ferden jeg har gått og mange av mine deltakere. I begynnelsen av programmet er det full fokus fremover. Så går man litt tilbake, roter litt rundt, løper helt ut av alt og glemmer alle gode forsetter, vil ikke, det var ikke noe gøy, kunne ikke beholde alt og forvente et annet resultat. Så kryper det forsiktig frem igjen. Har forstått mer, vil mer, kjenner at det er mulig å få til. Kjenner på mestring, klarer å forstå hva det er som har gjort at jeg har kommet hit jeg er nå. Elsker mine resultater og kaster meg i dansen av å ha funnet sitt nye meg. Så mye glede, så mye mestring, så mye selvinnsikt, så mange muligheter, så stort. Nå brister dårlig selvfølelse og mangel på selvtillit. Nå bare tillater jeg å være så mye mer, jeg tror og vet at jeg er alt jeg vil være.
Takknemlig
Sakte kom jeg til meg selv. Løvet hadde blåst bort, var i ferd med å leke i sitt nye liv. Jeg kjente meg takknemlig for gleden løvet ga meg, minte meg om at min jobb er verdifull. Det gjør en forskjell hos noen som turte. Turte å være mer enn det de trodde var mulig.
Takk for kaffen kjære, tørre løv fra i fjor. Du gjorde dagen min.
Gratis samtale
Om du føler at du står fast og ikke klarer å ta tro på ditt potensiale, ta kontakt med med meg ved å trykke på knappen under. Du får en gratis samtale. Gjør det nå før det har gått enda mer tid.
