«Burter» du på andre?

Alle visste at barn også har rampete sider.

Da jeg var barn var det vanlig i den bygda jeg bodde å "happe". Å happe betyr at man lager noen lyder som høres innendørs hos noen naboer. Du måtte være en viss alder for å få være med på det fordi du måtte kunne løpe fort og ikke sladre på andre. Metoder vi benyttet var blant annet å hekte en sytråd på vindueshaspen og så rulle ut tråden og stå et stykke unna og heve og senke tråden slik at haspen hoppet opp og ned. Yndlingstiden for dette var under Dagsrevyen. Da ville voksne ha ro. Dette var veldig spennende og noen ganger ble vi tatt, hvis de som vi plaget var raske nok. Da måtte vi stå skolerette ovenfor våre foreldre og innrømme hva vi hadde gjort. Det var så klart ydmykende og vondt. Men det var også lærerikt. Terskelen for å være med senere var høy etter det. Men så var det også over. Ingen mer skjennepreken eller at noen pekte på meg og sa at jeg var en drittunge og mine foreldre burde vise ansvar. 

Knuste blomsterpotter og drittunger!

Nylig fikk jeg en beskjed via SMS at min sønn mest sannsynlig var skyldig i å knuse en blomsterpotte i vedkommende som skrev sin hage. Jeg mente bestemt at mitt barn var hjemme på den tiden som det skulle ha foregått og ikke kunne ha gjort udåden. Men så ble jeg usikker på om jeg hadde tidspunktene rett for når han dro hjemmefra. Så jeg ringte ham og spurte om han hadde gjort det. Nei, det hadde han ikke, sa han. Jeg ringte 2 ganger før jeg valgte å tro ham. Men jeg snakket også med mammaen til en av de andre barna, og raskt kom det frem at joda, de rakk ganske mye i løpet av noen få minutter. De 3 unge guttene kastet sten på en blomsterpotte så den knuste. De tre skyldige innrømmet udåden og alle har blitt enige om at det skal sies unnskyld og skadene skal erstattes. 

Her kunne jo alt endt. Og vi kunne være ferdige med det hele. Men vi lever i en annen tid. Vi har sosiale media. Og her skriver vi flittig. Der jeg bor har vi en informativ Bygdeside vi har mye nytte av. I går følte vel skadelidende at de ville lage litt etterforskning rundt hendelsen og spurte om vitneutsagn via bygdesiden vår. Ingen skrev hva de hadde sett der, heldigvis, men hva folk synes om udåden kom tydelig frem. "Kanskje har vi noen rampunger i bygda :)" var det en som beskrev muntert. En annen sa at "det burde ikke skje". En tredje sa at "det var ikke rampunger men DRITTUNGER, og foreldre må ta ansvar"!! Emojiene var sinte og forferdet.

Det som jeg stusser over er hvordan nettrollene raskt finner veien til å mene sterkt hvordan andre skal oppføre seg. De burde ikke gjøre sånn eller slik. Foreldre burde ta ansvar! Alle burde være forsiktig med min eiendom! DRITTUNGER burde ikke finnes!

"Burter" du på andre?

Driver du og burter på andre? Når du gjør det så ønsker du å forandre omstendighetene slik at du selv kan få det bedre. Ofte har vi forventninger til hvordan andre Burde oppføre seg, men de gjør det ikke. Det er fryktelig irriterende. Når omstendighetene ikke gjør som jeg vil, har jeg all rett til å bli sint, frustrert, aggressiv, såret osv. Og det føles riktig. Jeg kan mene at andre burde gjøre som jeg synes.

Det kan til og med trekkes så langt at når omgivelsene ikke gjør som jeg vil, så er det deres feil at jeg ikke får til ting i mitt liv. Altså holder jeg omstendighetene ansvarlig for min egen vellykkethet eller mangel på samme. Det er behagelig å ikke være ansvarlig i eget liv, men det har også en bakside. Om jeg skylder på andre når det ikke går som jeg vil, så gir jeg samtidig fra meg min egen kraft til andre. Så det å skylde på noe utenfor meg selv, som jeg kanskje ikke liker en gang, gjør at jeg er avhengig av at den eller de forandrer seg til min fordel. Ved å ikke ha en bruksanvisning for andre, men være en voksen som forstår at folk gjør det de gjør, og det er hvordan jeg forholder meg til det som avgjør hva jeg føler om det og oppfører meg, da er jeg ansvarlig for mine resultater. På godt og vondt. Det er mye morsommere, enn å vente på at omgivelsene skal gjøre det for meg.

Så må jo foreldre passe på sine barn, så de kan utvikle seg og lære seg rett og galt. Da må de få gjøre feil, slik at de erfarer. De samme barna er snille, kjærlige, skoleflinke, sure, sinte. De har hele registreret. De er så mye mer enn drittunger. Heldigvis har også du vært barn og vet at kanskje gjorde du også noe som ikke var helt riktig da du var barn, og som du lærte noe av. Så ikke burt på barna, men vær et eksempel på at du tok ansvar for deg.

Siste innlegg

Handlekurv